Endeleg eigenferd

Etter fleire turar med rettleiar, fikk vi går på eigenferd ei veke. Det skulle vere ein tur på fjellski. Vi pakka sekken, smurte skia, tørka mat og gjorde oss godt kjendte med ruta vår. Vervarselet viste dårleg ver uover veka, så plan B vart sett i gang. Etter mykje førebuing var vi endeleg i Jotunheimen. Vi laga oss gode leirplassar, lærte mykje om det å ta val, og om å kommunisere i gruppa.

For å få ein god natts søvn, er det lurt å setje teltet i vindretninga. Slik kan vinden følgje formane til tunnelteltet vi hadde, og ikkje rive med seg duken. Ein lemur laga av snø hjelp også mykje mot vinden, dersom ein laga den rett. To netter måtte vi stå opp midt på natta for å byggje ein betre lemur, fordi vinden fikk eit godt grep om teltet vårt. Lemuren burde stå ca ein meter frå teltet. Det er viktig at den er høg nok, og at den går litt ut over sidene av teltet i fall vinden snur. Vi prøvde både med liten og stor lemur, og fann ut at det lønna seg å lage ein solid og god vegg mot vinden.

På fjellskitur skal ein halde seg unna skredterreng. Den nest sist edagen skulle vi gå gjennom ein dal for å kome ned til Spiterstulen turistforeningshytte. Vi smurte skia og starta vandringa opp i dalen. Gradvis vart det mindre sikt, og til slutt såg vi ingenting. Framste person fekk ein dårleg magekjensle, og vi bestemte oss for å snu tilbake, og ikkje gå gjennom dalen. Vi vart liggande på denne sida av dalen i leire dagar, og vurderte forhalda fram og tilbake.

I denne prosessen fekk vi lære å kommunisere og argumentere for og imot. På desse dagane vi låg verfaste utan sikt, snakka vi mykje om utløpssonar, regelbaserte metodar for å unngå skred, og om menneskelege faktorar. Lysten til å gå gjennom dalen for å kome heim var stor, men den gjekk aldri over fornuften som sa at vi skulle vente på godt ver og sikre forhald. Denne prosessen lærte vi mykje av, og vi vart betre på å ta gode val.

På eigenferd får ein bruke sin eigen kunnskap, og ein lærar å stole på det ein kan. Vi fikk øve på å lage gode teltplassar, på å halde oss unna skredterreng, og å ta gode og gjennomtenkte val.   

Hurra for vår i Hurraungane!

I april var klassen på tur i Hurrungane. Vi sov i telt og gjekk på toppturar. Når ein ferdast på ski i vårsnø , er det noko andre forhald å vise omsyn til enn når ein ferdast på vintersnø. Eg vil trekke fram laussnøskred, skavlar og den sterke sola.

Vårsnø er ikkje det same som vintersnø. Vintersnø har ofte lagdelingar, som bestar av snø med ulike kvalitetar. Dette gjer det mogleg å danne flak, som kan lausne som flakskred. Vårsnøen er er meir homogen, med grovkorna snøpartiklar. Dette er meir stabilt. Flakskred er ikkje mogleg i snø som ikkje er lagdelt, men det kan bli laust ut laussnøskred som følgje av at sola får varme snøen.

Ein anna fare, som gjeld heile året, er skavlar. Det er fleire som har omkomne på grunn av desse. Ein må ikkje berre ta kortaste veg mellom to punkter, men prøve å ha stein mellom seg sjølv og skavelen. Her må ein vere ekstra merksemd på å ikkje berre følgje dei spora som allereie er der.

I vårfjellet er sola sterkare enn på vinteren. I Hurrungane er sola ekstra sterk, fordi det ligg så høgt oppe. Det er lurt å smøre seg jamt med solkrem, til dømes kvar andre time. Sjølv om det er overskya, har sola stor effekt på oss. Om ein ikkje er forsiktig med vårsola, kan ein skade huden slik at ein får konsekvensar seinare i livet.

Turar på vårsnø gjev flotte opplevinga og god snø. Det er viktig å ha god «timing», slik at snøen er passeleg oppvarma, slik at snøen er god, og det ikkje er stor fare for lause snøskred. Ein må vere merksam på skavlar, og smøre seg god med solkrem. Då kan ein nyte ein flott soldag i fjellet.   

Brattlien, K. (2012). Den lille snøskredboka. 3. utgave, Fri Flyt AS, Oslo.

Nes, C.L. (2013). Skikompis. Snøskred og trygg ferdsel. Friluftsrådet for Ålesund og Omland.

Selja Forlag, Ålesund. 

Førstehjelp på tur

I oktober var vi på en tredagers skoletur. Høstfargene hadde begynt å sette sitt preg på naturen, og det var som å gå midt i et maleri. På dag nummer to skulle vi gå en relativt kort distanse før vi skulle spise lunsj. vi begynte å bli sultne, og det var like før vi skulle finne fram matpakken da en i gruppa tråkket over. Det var smertefullt, og vi bestemte at personen skulle fraktes ned til legevakten. I dette blogginnlegget skal jeg skrive om hvordan man skal behandle en forstuing, hvordan man kan lage en spjelk, og hva man bør ha med seg i førstehjelpskrinet på slike turer.

Det kan være vanskelig å skille mellom et brudd og en forstuing, og da skal man behandle skaden som et brudd. Ved forstuinger kan ofte den som har skadet seg delvis belaste skaden. Det er flere ting man kan gjøre for å begrense skadene. Det er viktig å heve skadestedet over hjertehøyde, for å hindre blødning i og rundt skadestedet (Nybakk, 2012). Videre skal man kjøle ned skadestedet. Dette må vare i minst 15-20 minutter, og kan gjentas. Det er også viktig å legge kompresjon på skaden, med en støttebandasje eller lignende (Fauske & Bruland, 2007). Undervegs må man også passe på at pasienten ikke blir nedkjølt (Nybakk, 2012).

En spjelk holder skadestedet stabilt, og kan virke smertestillende. Det er spesielt bra å lage en spjelk dersom man må forflytte pasienten. Det er viktig at den er lang nok til at den dekker over bruddstedet og leddet. Spjelken må ikke trykke eller gnage på skadestedet, og må ikke hindre blodomløpet. Pass også på at materialer som fører kulde ikke ligger innerst. Det er viktig at den er stiv nok, og at den er lett nok (Nybakk, 2012). For å lage en spjelk kan en bruke det en har tilgjengelig, for eksempel staver, liggeunderlag, slynger og tape (Fauske & Bruland, 2007).

For å kunne behandle skader som kan oppstå på tur, er det lurt å ha med seg førstehjelpsett. På korte turer fra en til tre dager burde førstehjelpsettet være så lett som mulig og muliggjøre improviserte løsninger. Det er lurt å oppbevare utstyret vanntett. Følgende bør man ha med seg på kortere turer: sårplaster, sportstape, enkeltmannspakke (5x5 cm), Sterilt kompass, smertestillende tabletter, saks, redningsduk, sikkerhetsnål, solkrem eller sun-block, trekanttørkle og elastisk bind eller støttebandasje. Dersom man skal på lengre turer, bør man utvide førstehjelpsettet (Fauske & Bruland, 2007).

Etter denne turen har jeg lært betydningen av å ha med seg førstehjelputstyr og å kunnskaper om hvordan man skal behandle skader. For å lære mer om førstehjelp kan man lese litteratur, eller delta på kurs. Det er også nyttig å kunne lage en god og funksjonell spjelk, fordi den kan forebygge smerte og gjøre transporten enklere. Det er viktig å oppdatere og kontrollere førstehjelpskrinet regelmessig, slik at en alltid har det man trenger med seg på tur.

Kilder
Fauske, L & Bruland, Ø.S. (2007). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Oslo: Fri Flyt

Nybakk, T. (2012). Bruddskader. I Røde Kors Førstehjelp. Hentet 21 november 2013 fra 

http://www.rodekorsforstehjelp.no

Knuteknyting

Når man ferdes på bre, bruker man mange ulike knuter. Det er viktig at man bruker den rette knuten til det rette formålet, slik at sikkerheten blir ivaretatt. Når man skal binde seg inn i et taulag, er det flere knuter man må kunne. Videre vil jeg skrive om åttetallsknuten, fiskeknute og generelt om klemknuter.

Åttetallsknuten er den mest brukte knuten i brevandring og klatring. Den brukes blant annet til å binde seg inn i selen med. Den kan lages på flere måter. En enkel åttetallsknute lages ved å føre tauet bak og over seg selv, så på undersiden, og så på oversiden og ned i løkken på enden. Dersom en trer tauenden tilbake gjennom knuten, får en en løkke man kan feste for eksempel en karabin i. Man kan også lage knuten når man skal binde seg inn midt i et tau, slik som i et taulag på bre.

Dobbel fiskeknute brukes til å skjøte sammen tau, og kan brukes på tau som har ulik diameter. Knuten lages slik: Tauendene legges mot hverandre, og det ene tauet legges to ganger rundt det andre. Enden på tauet som ble lagt rundt, skal gjennom løkkene det laget, og ut på motsatt side som det kom fra. Det samme gjøres med tau nummer to. Man kan også lage en enkel fiskeknute, ved å bare lage en løkke per tau. Denne knuten glir lettere opp, men bruker mindre av tauet.

Klemknuter brukes til å korte inn eller strekke ut et taulag, ved redninger og rappellering. Klemknuten strammer seg rundt et tykkere tau når den blir belastet. Når en ikke blir belastet, kan den flyttes frem og tilbake på det tykke tauet. Til klemknuter brukes klemknuteslynger, det vil si strampetau som er halvparten så tykke som hovedtauet. Den bør ikke være over 40 centimeter lang. Slyngene blir bundet sammen med en dobbel fiskeknute. Prusik er en klemknute som tåler belastning begge veier og låser godt. Fransk klemknute er en klemknute som ikke tåler like mye belastning som prusikknuten, og den er fin å bruke når man vil løsne knuten raskt, for eksempel når man rappellerer.

En fin knute er en god knute. Å øve seg på å knyte fine knuter er lurt fordi det gjør det enklere å kontrollere at de er riktige. Både åttetallsknuten, fiskeknuten og de ulike klemknutene brukes mye både på bre og i klatring.

Kilde
Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. (6. utg.) Oslo: DNT fjellsport.

Mat på tur

November er en fin måned å være ute i, og vi i klassen har vært i Kaupangerskogen i fem dager. Fokus på turen var å lage leirplass og lage god mat ute. Vi lagde blant annet fantastisk godt lammelår i kokegrop og pizza i sjusteinsovn. maten ble veldig god, og det var relativt enkelt å lage den. Matlaginga krevde en del tid, men det var verdt det når maten var ferdig. I dette blogginnlegget vil jeg skrive om hvordan man kan lage en kokegrop, hvordan man kan lage sjusteinsovn, og hvordan man kan steke mat i deig.

Kokegrop er en av de eldste og tidligere den mest utbredte måten å lage varm mat på. Arkeologer har funnet kokegroper fra nesten 4000 år siden! ( For å lage ei kokegrop, må en først grave ei grop i bakken. Størrelsen avhenger av størrelsen på det man skal lage. Til lammelår kan man grave en halv meter ned i bakken. Så dekkes bunnen av store, flate steiner. Oppå disse tenner man et bål, og etter hvert som bålet brenner godt, legger man vekselvis inn steiner på størrelse med en knyttneve. Når bålet har brent i omtrent en og en halv time, fjernes de øverste steinene og bålrestene, og lammelåret (med folie rundt) legges ned. De varme steinene blir lagt   over, og gropa blir dekket av torv. 1 kilo kjøtt trenger 45 minutter i ei varm kokegrop.    Foto: Victoria Ronnback 

Navnet til sjusteinovnen kommer av at den bygges av sju steiner. Den har to kammer, et til å fyre i, og et over for å steke i. Jo mindre ovnen er, jo raskere stekes maten. Dersom man plasserer en "dør" av stein foran, vil det også bli stekt raskere. Det er viktig at steikekammeret blir så tett som mulig, slik at minst mulig varme slippes ut. Steinhella bør være mellom tre og sju centimeter tykk. Dersom den blir tynnere kan den sprekke, og dersom den blir for tykk, tar det lang tid å varme den opp. En speiderregel sier at dersom man kan holde handa inne i kammeret i 8 sekunder, er temperaturen ca 230 grader.



Når man skal steike kjøtt eller fisk kan man steike den inni en deig, direkte på glørne i bålet. Mel, salt og vann blandes sammen til en deig, og denne legges i et tynt lag rundt maten. En kilo kjøtt trenger omtrent 40 minutter, og fisk trenger mindre tid. Husk å snu maten slik at det blir stekt på begge sider. Når maten er ferdig, er deigen sprøstekt og svidd, men kjøttet er klart. Deigen knekkes av, og maten kan hvile litt før den serveres.    Foto: Sveinung Brenno Flæthe       



Det er viktig å lage god mat på tur. Jeg kommer til å bruke kokegrop når jeg har god tid og vil lage noe ekstra godt som skal steke over litt lengre tid. Sjusteinsovnen passer perfekt til å lage brød og annen gjærbakst, og baksten får perfekt konsistens. Å steike mat i deig er en enkel og rask framgangsmåte som man kan bruke om man bare vil lage et bål. Jeg har lært at det finnes masse potensiale for å lage god mat ute i naturen, og at mulighetene er mange.

Kilder
Momrak, P. & Vegge, Ø. (2010). Mat i det fri. Førde: Selja Forlag
Hagen, H. (2008). Ingen tur uten mat. Boksenteret. 

Høgfjellstur

I begynnelsen av september var klassen på en ukestur i fjellområdene rundt Sogndal. I forkant av turen hadde vi lært om mange planter som finnes i fjellet. Derfor observerte vi mer terrenget vi gikk på enn hva vi har gjort før. Vi fant mange som vi hadde lært om på forhånd, og mange som vi aldri hadde sett før. Tre av de plantene vi så var tyttebær, stjernesildre og røsslyng.

Tyttebær er en spennende plante. Den er vanlig i hele landet, og er godt kjent av de fleste. Planten er eviggrønn, med krukkeformede røde eller rosa blomster. Bladene er læraktige, som gjør at den tåler mye vind og kalde temperaturer (Kristoffersen, 2007).  De er ekstremt hardføre, og tåler opp til -40 GRADER C. De vokser dårlig der somrene er varme (Tyttebær, 2013). Tyttebærene har mange bruksområder. Av bærene kan man lage syltetøy, kompott, saft, sirup, trollkrem, te og som tilbehør til svin og viltkjøtt. Den inneholder konserveringsmiddelet benzosyre, som gjør at den holder seg godt. Tyttebær er også en gammel lege plante, fordi den blant annet inneholder organiske syrer og flere vitaminer (Tyttebær, 2013).

Stjernesildre er en sjarmerende plante som er vanlig å finne på fjellet. Den står ofte i nærheten av rennende bekker, eller andre steder som er fuktige. Den trives godt i snøleier, myr og i bekkekanter.  Foruten at det trenger mye vann, er den eller lite kravstor. Planten har en hårete stengel som er greinete øverst. Rosettbladene er grønne og grovtaggete. Blomsten er stjerneformet med fem hvite kronblad. På disse er det røde eller gule flekker, og noen ganger ingen flekker (Kristoffersen, 2007). Stjernesildren blomstrer i juli (Stjernesildre, 2013), og er et flott syn for den som ser den. Foto: Victoria Ronnback

 

Røsslyng er en av våre vanligste lyngplanter i Norge. Den har tette greiner med små nåleformete blader. Blomstene står i samlinger langs stilken, og er vanligvis rødfiolette og en sjelden gang hvite. Den trives godt på næringsfattige steder i lynghei og berg, og er vanlig i lave strøk i hele landet. Den blomstrer sent, noe som er en fordel fordi det gir mindre konkurranse om vann og sollys fra andre planter. Røsslyngen har blitt brukt som brensel. Den inneholder mye nektar, og tiltrekker seg derfor humler og bier. Menneskene bruker også nektaren til å lage lynghonning (Kristoffersen, ÅRSTAL). Røsslyngen er også en viktig næringskilde for hjort og villsau om vinteren (Røsslyng, 2013).

Det er spennende er kjenne til floraen og plantelivet som er i naturen en omgir seg i. I løpet av turen la merke til planter vi ikke før hadde lagt merke til, selv om vi hadde gått på tur i de samme områdene før. Det førte til en større beundring av naturen omkring oss. Tyttebær, stjernesildre og røsslyng er planter som finnes mange steder i naturen, og som kan være morsomt å kjenne til.

Kilder:

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad og Bjørke. 
Tyttebær (2013, 4 oktober). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org

Stjernesildre (2013, 18 mars). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org

Røsslyng (2013, 12 mars). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org

Kanoredning

I slutten av august var klassen på vår første tur. I løpet av de tre dagene vi var på tur lærte vi om flere ulike tema: brennere, livredning i vann, førstehjelpsutstyr og hvordan vi kan sette opp gapahuk. Siden vi var på kanotur, var det naturlig at vi også lærte hvordan vi skulle gjennomføre en kanoredning dersom en kano skulle velte. I dette blogginnlegget vil jeg skrive hva vi lærte om dette.

Sola skinte og vi padla lettkledt. Havet lå stille, kun noen bølger fra en og annen forbipasserende båt traff kanoripa. Havet holdt 15 grader. For anledningen hadde vi kledt på oss tynne ullplagg, slik at vi ikke skulle bli veldig kalde når vi skulle i havet. Mange syntes det skulle bli forfriskende å bade siden det var så fint vær.

Vi gjennomførte redningen med to og to kanoer sammen. Da vi velta, kjente vi at vannet var ganske kaldt, og ville helst at redninga skulle gå raskt. En av oss som lå i vannet gav enden av kanoen til de som skulle redde oss, og så hang vi oss på hver vår side av deres kano. En foran og en bak. Vi hang etter hendene og føttene som vi hadde slengt over kanoen. Det ble varmere siden vannet i overflata ble oppvarma av sola, og en mindre del av kroppen var under vann. Årene leverte vi til de som satt i «redningskanoen». De dro vår kano vinkelrett over sin egen, og vippa den over for å tømme ut vannet. Det er viktig å få ut mest mulig vann, slik at kanoen ikke velter så lett og slik at den blir lett å manøvrere.                                   Foto: Victoria Ronnback

Kanoene ble lagt ved siden av hverandre, slik at vi kunne klatre opp i kanoen vår. Årene ble lagt på tvers mellom kanoene slik at vi som lå i vannet kunne støtte oss på disse. En og en klatra opp i kanoen. Den som har kommet seg i kanoen først kan lene seg til motsatt side, for å skape en motvekt til den neste som skal klatre opp.

Trond  Augestad skriver i artikkelen "Kroppsliggjort kunnskap og livredning i vann" at den som faller i vannet kan oppleve et kuldesjokk. Det blir vanskelig å puste, og dersom personen begynner å gispe, kan hun ta inn store mengder vann. Videre skriver han at dersom en holder ut deførste 30 sekundene, øker sannsynligheten for at en skal klare seg i vannet. Dette kommer selvsagt ann på temperatur i vannet og andre værforhold. En person som har falt i vannet kan prøve å gripe etter hva som helst, og klamre seg fast til det. Siden personen som har falt i vannet vil kunne dra deg under for selv å kunne flyte, skal en unngå nærkontakt. En flytevest, et klesplagg, en åre eller noe annet som flyter kan fungere som en «forlenga arm».

Foto: Jonas Lillebø

Etter øvelsen og etter å ha lest artikkelen, ser jeg at det er stor verdi i å øve på en slik redning. Både de som har veltet og de som skal redde dem vil kunne holde seg roligere, og sikkerheten blir bedre ivaretatt.

Kilde: 
Augestad, T. Kroppsliggjort kunnskap og livredning i vann.