Førstehjelp på tur

I oktober var vi på en tredagers skoletur. Høstfargene hadde begynt å sette sitt preg på naturen, og det var som å gå midt i et maleri. På dag nummer to skulle vi gå en relativt kort distanse før vi skulle spise lunsj. vi begynte å bli sultne, og det var like før vi skulle finne fram matpakken da en i gruppa tråkket over. Det var smertefullt, og vi bestemte at personen skulle fraktes ned til legevakten. I dette blogginnlegget skal jeg skrive om hvordan man skal behandle en forstuing, hvordan man kan lage en spjelk, og hva man bør ha med seg i førstehjelpskrinet på slike turer.

Det kan være vanskelig å skille mellom et brudd og en forstuing, og da skal man behandle skaden som et brudd. Ved forstuinger kan ofte den som har skadet seg delvis belaste skaden. Det er flere ting man kan gjøre for å begrense skadene. Det er viktig å heve skadestedet over hjertehøyde, for å hindre blødning i og rundt skadestedet (Nybakk, 2012). Videre skal man kjøle ned skadestedet. Dette må vare i minst 15-20 minutter, og kan gjentas. Det er også viktig å legge kompresjon på skaden, med en støttebandasje eller lignende (Fauske & Bruland, 2007). Undervegs må man også passe på at pasienten ikke blir nedkjølt (Nybakk, 2012).

En spjelk holder skadestedet stabilt, og kan virke smertestillende. Det er spesielt bra å lage en spjelk dersom man må forflytte pasienten. Det er viktig at den er lang nok til at den dekker over bruddstedet og leddet. Spjelken må ikke trykke eller gnage på skadestedet, og må ikke hindre blodomløpet. Pass også på at materialer som fører kulde ikke ligger innerst. Det er viktig at den er stiv nok, og at den er lett nok (Nybakk, 2012). For å lage en spjelk kan en bruke det en har tilgjengelig, for eksempel staver, liggeunderlag, slynger og tape (Fauske & Bruland, 2007).

For å kunne behandle skader som kan oppstå på tur, er det lurt å ha med seg førstehjelpsett. På korte turer fra en til tre dager burde førstehjelpsettet være så lett som mulig og muliggjøre improviserte løsninger. Det er lurt å oppbevare utstyret vanntett. Følgende bør man ha med seg på kortere turer: sårplaster, sportstape, enkeltmannspakke (5x5 cm), Sterilt kompass, smertestillende tabletter, saks, redningsduk, sikkerhetsnål, solkrem eller sun-block, trekanttørkle og elastisk bind eller støttebandasje. Dersom man skal på lengre turer, bør man utvide førstehjelpsettet (Fauske & Bruland, 2007).

Etter denne turen har jeg lært betydningen av å ha med seg førstehjelputstyr og å kunnskaper om hvordan man skal behandle skader. For å lære mer om førstehjelp kan man lese litteratur, eller delta på kurs. Det er også nyttig å kunne lage en god og funksjonell spjelk, fordi den kan forebygge smerte og gjøre transporten enklere. Det er viktig å oppdatere og kontrollere førstehjelpskrinet regelmessig, slik at en alltid har det man trenger med seg på tur.

Kilder
Fauske, L & Bruland, Ø.S. (2007). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Oslo: Fri Flyt

Nybakk, T. (2012). Bruddskader. I Røde Kors Førstehjelp. Hentet 21 november 2013 fra 

http://www.rodekorsforstehjelp.no

Knuteknyting

Når man ferdes på bre, bruker man mange ulike knuter. Det er viktig at man bruker den rette knuten til det rette formålet, slik at sikkerheten blir ivaretatt. Når man skal binde seg inn i et taulag, er det flere knuter man må kunne. Videre vil jeg skrive om åttetallsknuten, fiskeknute og generelt om klemknuter.

Åttetallsknuten er den mest brukte knuten i brevandring og klatring. Den brukes blant annet til å binde seg inn i selen med. Den kan lages på flere måter. En enkel åttetallsknute lages ved å føre tauet bak og over seg selv, så på undersiden, og så på oversiden og ned i løkken på enden. Dersom en trer tauenden tilbake gjennom knuten, får en en løkke man kan feste for eksempel en karabin i. Man kan også lage knuten når man skal binde seg inn midt i et tau, slik som i et taulag på bre.

Dobbel fiskeknute brukes til å skjøte sammen tau, og kan brukes på tau som har ulik diameter. Knuten lages slik: Tauendene legges mot hverandre, og det ene tauet legges to ganger rundt det andre. Enden på tauet som ble lagt rundt, skal gjennom løkkene det laget, og ut på motsatt side som det kom fra. Det samme gjøres med tau nummer to. Man kan også lage en enkel fiskeknute, ved å bare lage en løkke per tau. Denne knuten glir lettere opp, men bruker mindre av tauet.

Klemknuter brukes til å korte inn eller strekke ut et taulag, ved redninger og rappellering. Klemknuten strammer seg rundt et tykkere tau når den blir belastet. Når en ikke blir belastet, kan den flyttes frem og tilbake på det tykke tauet. Til klemknuter brukes klemknuteslynger, det vil si strampetau som er halvparten så tykke som hovedtauet. Den bør ikke være over 40 centimeter lang. Slyngene blir bundet sammen med en dobbel fiskeknute. Prusik er en klemknute som tåler belastning begge veier og låser godt. Fransk klemknute er en klemknute som ikke tåler like mye belastning som prusikknuten, og den er fin å bruke når man vil løsne knuten raskt, for eksempel når man rappellerer.

En fin knute er en god knute. Å øve seg på å knyte fine knuter er lurt fordi det gjør det enklere å kontrollere at de er riktige. Både åttetallsknuten, fiskeknuten og de ulike klemknutene brukes mye både på bre og i klatring.

Kilde
Haslene, S. (2008). Breboka. Håndbok i brevandring. (6. utg.) Oslo: DNT fjellsport.

Mat på tur

November er en fin måned å være ute i, og vi i klassen har vært i Kaupangerskogen i fem dager. Fokus på turen var å lage leirplass og lage god mat ute. Vi lagde blant annet fantastisk godt lammelår i kokegrop og pizza i sjusteinsovn. maten ble veldig god, og det var relativt enkelt å lage den. Matlaginga krevde en del tid, men det var verdt det når maten var ferdig. I dette blogginnlegget vil jeg skrive om hvordan man kan lage en kokegrop, hvordan man kan lage sjusteinsovn, og hvordan man kan steke mat i deig.

Kokegrop er en av de eldste og tidligere den mest utbredte måten å lage varm mat på. Arkeologer har funnet kokegroper fra nesten 4000 år siden! ( For å lage ei kokegrop, må en først grave ei grop i bakken. Størrelsen avhenger av størrelsen på det man skal lage. Til lammelår kan man grave en halv meter ned i bakken. Så dekkes bunnen av store, flate steiner. Oppå disse tenner man et bål, og etter hvert som bålet brenner godt, legger man vekselvis inn steiner på størrelse med en knyttneve. Når bålet har brent i omtrent en og en halv time, fjernes de øverste steinene og bålrestene, og lammelåret (med folie rundt) legges ned. De varme steinene blir lagt   over, og gropa blir dekket av torv. 1 kilo kjøtt trenger 45 minutter i ei varm kokegrop.    Foto: Victoria Ronnback 

Navnet til sjusteinovnen kommer av at den bygges av sju steiner. Den har to kammer, et til å fyre i, og et over for å steke i. Jo mindre ovnen er, jo raskere stekes maten. Dersom man plasserer en "dør" av stein foran, vil det også bli stekt raskere. Det er viktig at steikekammeret blir så tett som mulig, slik at minst mulig varme slippes ut. Steinhella bør være mellom tre og sju centimeter tykk. Dersom den blir tynnere kan den sprekke, og dersom den blir for tykk, tar det lang tid å varme den opp. En speiderregel sier at dersom man kan holde handa inne i kammeret i 8 sekunder, er temperaturen ca 230 grader.



Når man skal steike kjøtt eller fisk kan man steike den inni en deig, direkte på glørne i bålet. Mel, salt og vann blandes sammen til en deig, og denne legges i et tynt lag rundt maten. En kilo kjøtt trenger omtrent 40 minutter, og fisk trenger mindre tid. Husk å snu maten slik at det blir stekt på begge sider. Når maten er ferdig, er deigen sprøstekt og svidd, men kjøttet er klart. Deigen knekkes av, og maten kan hvile litt før den serveres.    Foto: Sveinung Brenno Flæthe       



Det er viktig å lage god mat på tur. Jeg kommer til å bruke kokegrop når jeg har god tid og vil lage noe ekstra godt som skal steke over litt lengre tid. Sjusteinsovnen passer perfekt til å lage brød og annen gjærbakst, og baksten får perfekt konsistens. Å steike mat i deig er en enkel og rask framgangsmåte som man kan bruke om man bare vil lage et bål. Jeg har lært at det finnes masse potensiale for å lage god mat ute i naturen, og at mulighetene er mange.

Kilder
Momrak, P. & Vegge, Ø. (2010). Mat i det fri. Førde: Selja Forlag
Hagen, H. (2008). Ingen tur uten mat. Boksenteret. 

Høgfjellstur

I begynnelsen av september var klassen på en ukestur i fjellområdene rundt Sogndal. I forkant av turen hadde vi lært om mange planter som finnes i fjellet. Derfor observerte vi mer terrenget vi gikk på enn hva vi har gjort før. Vi fant mange som vi hadde lært om på forhånd, og mange som vi aldri hadde sett før. Tre av de plantene vi så var tyttebær, stjernesildre og røsslyng.

Tyttebær er en spennende plante. Den er vanlig i hele landet, og er godt kjent av de fleste. Planten er eviggrønn, med krukkeformede røde eller rosa blomster. Bladene er læraktige, som gjør at den tåler mye vind og kalde temperaturer (Kristoffersen, 2007).  De er ekstremt hardføre, og tåler opp til -40 GRADER C. De vokser dårlig der somrene er varme (Tyttebær, 2013). Tyttebærene har mange bruksområder. Av bærene kan man lage syltetøy, kompott, saft, sirup, trollkrem, te og som tilbehør til svin og viltkjøtt. Den inneholder konserveringsmiddelet benzosyre, som gjør at den holder seg godt. Tyttebær er også en gammel lege plante, fordi den blant annet inneholder organiske syrer og flere vitaminer (Tyttebær, 2013).

Stjernesildre er en sjarmerende plante som er vanlig å finne på fjellet. Den står ofte i nærheten av rennende bekker, eller andre steder som er fuktige. Den trives godt i snøleier, myr og i bekkekanter.  Foruten at det trenger mye vann, er den eller lite kravstor. Planten har en hårete stengel som er greinete øverst. Rosettbladene er grønne og grovtaggete. Blomsten er stjerneformet med fem hvite kronblad. På disse er det røde eller gule flekker, og noen ganger ingen flekker (Kristoffersen, 2007). Stjernesildren blomstrer i juli (Stjernesildre, 2013), og er et flott syn for den som ser den. Foto: Victoria Ronnback

 

Røsslyng er en av våre vanligste lyngplanter i Norge. Den har tette greiner med små nåleformete blader. Blomstene står i samlinger langs stilken, og er vanligvis rødfiolette og en sjelden gang hvite. Den trives godt på næringsfattige steder i lynghei og berg, og er vanlig i lave strøk i hele landet. Den blomstrer sent, noe som er en fordel fordi det gir mindre konkurranse om vann og sollys fra andre planter. Røsslyngen har blitt brukt som brensel. Den inneholder mye nektar, og tiltrekker seg derfor humler og bier. Menneskene bruker også nektaren til å lage lynghonning (Kristoffersen, ÅRSTAL). Røsslyngen er også en viktig næringskilde for hjort og villsau om vinteren (Røsslyng, 2013).

Det er spennende er kjenne til floraen og plantelivet som er i naturen en omgir seg i. I løpet av turen la merke til planter vi ikke før hadde lagt merke til, selv om vi hadde gått på tur i de samme områdene før. Det førte til en større beundring av naturen omkring oss. Tyttebær, stjernesildre og røsslyng er planter som finnes mange steder i naturen, og som kan være morsomt å kjenne til.

Kilder:

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Vigmostad og Bjørke. 
Tyttebær (2013, 4 oktober). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org

Stjernesildre (2013, 18 mars). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org

Røsslyng (2013, 12 mars). I Wikipedia. Hentet 29 oktober 2013 fra http://no.wikipedia.org