Kvam

I høst har vi brukt mye tid på klatring. Vi har lært hvordan vi skal håndtere utstyret, og hvordan vi skal skape gode og trygge opplevelser. Her vil jeg beskrive litt om hvilket utstyr man trenger, hvordan man gjennomfører kameratskjekk, og hvordan man setter opp et topptaufeste til å klatre på. 

Det mest grunnleggende utstyret man må ha for å klatre er klatresele, tau, klatresko og taubrems med skrukarabin. Dette er ofte det første man går til innkjøp av, og med dette åpner klatreverdenen seg. Dersom man vil klatre inne er det nok med dette. Hvis det skulle friste å prøve seg ute, kan man etterhvert bruke mer utstyr. Man kan trenge utstyr for å lage topptaufeste, eller ulike kiler for å sikre seg selv oppover. Det er muligheter på mange plan. 

Før man begynner å klatre, skal man gjennomføre en kameratskjekk på hverandre. Man skjekker at selen sitter godt, og at den er festet skikkelig. Taubremsen skal også skjekkes, og her finnes det ulike varianter. Man må kjenne godt til den man har. Åttetallsknuten til den som skal klatre skal være fin og riktig, og tredd gjennom to hull som er paralelle med sentralløkka. Til slutt skjekkes det at hjelmen er på, og at det er en knute i enden av tauet. 

Topptaufestet må være solid. For at det skal være til å stole på, skal det bestå av to uavhengige hele vegen. Vinkelen skal være maks 60 grader. De to uavhengige punktene skal ha mest mulig lik belastning, så vinkelen ut fra fjellet på disse må tilpasses draretningen. Slynga må utlignes med en knute. En god regel er at man bruker hardt og mykt materiale på hverandre, og ikke mykt mot mykt materiale. 


Klatring gir mye glede og mestring. For at man skal kunne oppleve gode situasjonar, og unngå skader, er det viktig å bruke utstyret riktig. Man må sette seg skikkelig inn i bruken og vedlikehold av utstyr, og ha gode rutiner påklatrefeltet.

Kilde: 

Tronstad, S. (2005). Innføring i klatring. Akilles Forlag. 

Sollund

Endelig skulle vi reise ut på en tur til kysten. Vi pakka alt utstyr i vanntette beholdere og satte kursen mot Sollund. Etter noen timer med buss og båt, tok vi siste transport fra Hardbakke og ut til Litle Færøyna. På denne lille øya bor Roar Moe idyllisk til, hvor han tar vare på gamle bruksbåter og lever et "gammelt" liv, slik som "før i tida".

En nordlandsbåt

På Litle Færøyna har Roar satt i stand et lite bolighus, og diverse andre tradisjonelle bygninger - både grindebygg og utedo. Han bor her sammen med katta og andre periodevise beboere. Det gamle kystlivet er noe han brenner for, og han vil holde det i hevd her ute. Her får vi lære om historien bak dagliglivet Roar lever, og tankene bak denne tidløse tilværelsen. Det blir et spennende møte.


De gamle bruksbåtene til Roar har det godt her ute. Noen av de er veldig gamle, mens andre er rekonstruksjoner fra en svunnen tid. Det er mange som får bruke dem, og som av og til får bli med å stelle dem også. De får ofte besøk av barn fra Leirskoler eller voksne som vil mimre tilbake. Det er en spesiell følelse å ro i en slik farkomst, med så mange historier i baugen. 

Hastigheten går selvsagt opp her i den digitale verden. 

Padling hører selvsagt til i det moderne kystfriluftslivet. Mens vi er her ute, får vi også lære god skikk

og bruk av kajakker. Vesthavet viser seg fra alle sine sider,og da får man plassere seg strategisk i forhold til himmelretningene i beskyttede nes. Vi blir våte, padler i motvind, smiler og ler. Og så fryser vi noe innmari av og til. I en kajakk får man virkelig kjenne på hva elementet hav har å by på. 

Kysten, som utgjør en betydelig del av landet Norge, er et fantastisk sted for oss som trives med friluftsliv. Vi får bli kjent med krefter man ikke blir venner med lengre inn i landet. Dessuten er det flott å lære om livet som levde for egentlig ikke så lenge siden. Den som vet vil kanskje også ta vare på det. 

Veiledertur

Veitastrondvatnet

Som en del av tredje året på frilulftsliv, gjennomfører vi en veiledertur for andre og tredje klasse på studiet. På denne turen skulle vi være ansvarlige for planlegging, gjennomføring av evaluering av turen. Vi hadde lyst til at de andre studentene skulle lære mye og ha en fin tur sammen med oss. Turen gikk til Veitastrondvatnet, og vi skulle padle kajakk.

En av rammene for turen var at studentene skulle lære seg basisfrisluftsliv. Vi ville legge vekt på leirliv med bål og gapahuk. Da måtte turdeltakerne sanke ved, og lære seg hvordan man skulle lage bål. Vi tok en grunnleggende og skikkelig gjennomgang av hvordan man lager bål den første dagen, og resten av turen fikk de andre studentene prøve seg fram.I følge Manger (2009) er det viktig å observere noen som løser en slik oppgave godt for å skape forventning om mestring selv. Gakahukene vi laget kom til etter eksperimentering og utforsking.

For å oppleve læring, er det viktig å være i autentiske læringssituasjoner (National Research Council, 2003). Den mestringa man eventuelt opplever i slike autentiske situasjoner, vil påvirke forventingene man har til lignende situasjoner senere (Manger, 2009). Vi ville at alle skulle oppleve mestring med basisfriluftslivet, slik at de kunne føle seg trygge i en lignende situasjon senere. Da var det viktig at alle fikk lov til å prøve, og at de fikk et godt resultat.

For å få til dette, la vi opp til at alle skulle prøve seg på alle oppgavene. De måtte rullere på oppgavene hver dag. Et eksempel er når ei gruppe skulle sette opp en gapahuk. De hadde liten tro på at de ville klare det, siden de hadde liten (og muligens dårlig?) erfaring med dette fra før. De var redd for at det var en fasit, og at de ikke ville klare å oppfylle den. Etter mange timer med eksperimentering og utforsking, kom de likevell fram til et veldig godt resultat, og opplevde tilsynelatende mestring og glede.

Det var en flott opplevelse å kunne være veileder for ei gruppe på tur. Det var spesielt fint å drive med basisfriluftsliv, og få lov til å lære bort det vi kunne på området.  Jeg har lært mye om det ha med en gruppe på tur, og hvordan læring skjer. Det er fint å kunne prøve ut teorien vi lærer om i praksis.









Kilder:
Manger, T. (2009). Læring og forventning om mestring. I T. Manger, S. Lillejord, T. Nordahl, T.
Helland, Livet i skolen 1: Grunnbok i pedagogikk og elevkunnskap (249-277). Bergen: Fagbokforlaget.

National Research Council. (2003). Engaging Schools: Fostering High School Students’ Engagement
and Motivation to Learn. Washington D.C: The National Academies Press. 

Correns

I oktober var klassen på klatretur i ti dager i Correns i Frankrike. Det var et fantastisk sted på mange måter. Her fikk vi lære om geografien og historien til Correns, og vi fikk være med på vinsmaking. Først og fremst var vi der for å klatre, og det fikk vi gjort til det fulle. 

Correns er en commune som ligger i Var departement i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur (Sør-øst i Frankrike). Byen er den første i landet som er helt organisk - og kaller seg "Village Bio de France". Det vil si at all produksjon og salg er økologisk (Wikipedia: Correns). Kun to butikker var åpne da vi var der i tillegg til et sjarmerende lite bakeri (som til og med laget grove baguetter til oss!). Det var spennende å handle i de lokale butikkene, og vite at maten vi kjøpte var "bio". 


Vinproduksjon er vanlig i correns. Rundt byen er det vinranker over alt, og vingårder "på hvert et hjørne". Klassen fikk besøke en vingård, og lære om hvordan vinen ble laget. Vi fikk lære hvordan man skal smake på vin, og litt om egenskapene til rød-, hvit- og rosevin. Det var nytt for meg at fargen avhenger av skallet og når druen blir plukket. 

Klatring er noe mange turister kommer hit for. I Valloun Sourn har det vært klatring i mange år, og de første rutene ble etablert på 80-tallet. Kalksteinen lager spennende formasjoner i veggen, med mange fine tak å henge i og stå på. Det var spennende å klatre på en ny type stein. 

Frankrike er et land som har mye å by på, og Correns er et av mange små perler man kan besøke. "Biobyen" har en spesiell ro over seg, som gjenspeiler seg i menneskene som lever der. Vingårdene er det mange av, og det er absolutt verdt å besøke en av de.  Når man i tillegg kan klatre i slike vakre omgivelser, er Correns et flott sted å reise til. Det anbefales på det varmeste.

Kilder:
http://www.provenceweb.fr/e/var/correns/correns.htm 
http://en.wikipedia.org/wiki/Correns 
http://www.dailymail.co.uk/news/travelnews/article-2743188/The-Brangelina-effect-Angelina-Jolie-Brad-Pitt-s-wedding-sparks-1-000-surge-holidaymaker-small-French-village.html 

"Fare er ikkje farleg for den som farar varleg"

Skred er ein reell fare for oss som ferdast i vinterfjellet. Fare er ikkje farleg for den som farer varleg, har naturmannen Nils Faarlund sagt mang ein gang. Ein skal gjere det ein kan for å ikkje hamne i farlege situasjonar, men ein må også vite kva einskal gjere dersom ein skulle kome utafor ei ulykke, til dømes eit skred. I Vigdalen laga vi til skredområdar i ei skråning, og øvde oss på å finne gjenstandar som var grove ned i snøen. Vi lærte å leite med sendar/mottakar, og uten. I øvinga lærte vi at små feil kan få store konsekvensar. 

Heilt grunnlegjande er det å ha med seg spade, søkjestang og sendar/mottakar. Dersom ein skulle finne nokon, må ein ha eit reiskap for å grave dei opp. Om ein ikkje veit kor personen/personane er, må ein bruke sendar/mottakar og søkestang for å finne dei. Det er størst sjangse for å overleve eit snøskred om ein blir funnen dei første 15 minuttane, så det er viktig å finne dei skredtekne raskt.

 Uten sendar/mottakar skal ein starte med eit hurtigsøk: ein ser raskt etter store gjenstandar eller den skredtekne. Vidare går ein på overflatesøket og leitar meir systematisk over skredflata. Ein må skjekke grundig rundt stader det er sannsynleg at den skredtekne kan ha blitt liggande - til dømes bak eit tre eller ein stein. Då leitar ein med søkestanga.  Det siste ein gjer er trepunktsøket. Ein gårdå på linje med to til fem personar, og stikk med stanga tre gonger: fram og til begge sidane.

Små feil kan få store konsekvensar. Ein stor feil vi gjorde, var å ikkje skru alle sendar/mottakarane frå "send" til "motta". Dette førte til at vi leita lenge etter ein sender/mottakar som ikkje hørte til den skredtekne, men ein av dei som skulle leite. Ein anna feil vi gjorde, var å ikkje leite grundig nok på dei primære søketeigane, altså rundt det eine treet.

Når ein skal finne nokon i eit skred, er det viktig å ha det riktige utstyret med seg, og ha kunnskap og dugleikar om korleis ein skal finne nokon. Når ein har mykje kunnskap, og har gode rutinar, er det mindre sannsyn for å gjere  feil. 

Kjelder
Nes, C., L. (2013). Skikompis. Snøskred og trygg ferdsel. Friluftsrådet for Ålesund og omland. Førde: Selja Forlag.
Brattlien, K. (2008). Den lille skredboka. alt du trenger å vite om snøskred på en enkel måte. 3 utgåve, 2012. Oslo: Fri Frlyt AS. 

Kong Vinter på Hemsedal

I slutten av januar var klassen på tur på Hemsedalsfjellet. Kong Vinter viste seg frå ei kald side, og mange av oss hadde ikjke helst på dette veret før. Temperaturmålaren viste godt ned på den blå sida, og vinden gjorde sitt for å presse den lengre ned. Vi lærte mykje viktig undervegs, til dømes at det er viktig med gode rutinar, at ein må kle seg godt og at ein må kunne orientere utan sikt.

Vi oppdaga tidleg at ein må ha effektive og gode rutinar i slikt ver. I ei stor gruppe har det mykje å seie dersom ein eller to tar ein ekstra pause eller bryt rytmen i gruppa. Ein blir fort kald, og humøret kan og bli kjølig. Deter viktig å avtale på førehand når ein skal ha pausar, slik at alle kan førebu seg til desse, og få gjort alt som er naudsynt.«Det finst ikkje dårleg ver, berre dårlege klede», er det eit ordtak som seier. Skikkelige klede blir din beste venn når veret vil vise seg fram. På denne turen hadde vi to lag med gode ullklede underst, og gode skalljakkar og bukser over. All hud måtte vere dekka til, for ikkje å få frostskadar. Vi hadde varme luer, hals av ull, skibriller og vindtette og varme vottar.

Snø og vind er ein vanleg kombinasjon, og når desse to får leike fritt saman, kan dei stikke av med sikta. Delar av turen gjekk vi utan å sjå stort mykje, og då måtte vi rekne med kart og kompass. Dei tre framste orienterte. Nummer ein gjekk på ein gjeven kurs, og nummer to og tre kontrollerte kursen. Om ein går nokre få grader mot feil side, kan det gje store utslag overlengre etappar.

I vinterfjellet må ein førebu seg godt på ver og forhald. Gode rutinar er viktig for å haldeseg varm, få framdrift og halde humøret oppe. Det er naudsynt med gode klede, på grunn av trygglei og trivsel. Ein må rekne med å orientere utan haldepunkt og sikt, og då må ein kunne orientere med kompasskurs.

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vintertid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Klar for alt på tur!

Når ein er på tur, kan alt mogleg skje. Mennesker kan skade seg, og ein må rekne med å berge seg sjølv den første tida. Då er det viktig å kunne noko om førstehjelp, og ha med seg riktig utstyr. På Haukåsen hadde klassen ein tur der vi fikk erfare korleis vi kan handtere fleire ulike naudsituasjonar i fjellet. Vi lærte at det er viktig å vere godt førebudd på at noko kan skje, at vi må kunne noko om førstehjelp og korleis ein kan spjelke ein skada fot.

Før ein dreg på tur, er det fleire ting ein kan førebu seg på. For det første må ein skjekke verforhalda, slik at ein veit kva ein har i vente. Vidare kan ein skjekke kartover kvar det er dekning, eller ikkje dekning. Då veit ein kvar ein kan gå for å ringe etter hjelp om ulykka skulle vere ute, eller om ein må klare seg sjølv over store områdar. I sekken skal det ligge eit førstehjelpskrin som ein kjenner god til, og veit korleis ein skal ta i bruk. Vidare er det positivt jo meir ein kan om å hjelpe andre om dei skulle skade seg eller bli sjuke.

Det er fleire områdar ein burde kjenne til innan førstehjelp. Nokre av dei er frostskadar, brannskadar, hovud- og nakkeskadar, brot eller skadar, sårbehandling, behandling av person som ikkje er medvit, hjarte-lungeredning, og så bortover. Dess meir ein kan, dess betre. Når ein er rettleiar for ei gruppe på tur, er det fint om ein har kjennskap til særskilte sjukdommar eller skadar oss

gjestane, slik at ein er førebudd dersom noko skulle skje.

Noko av det vi lærte på Haukåsen, var å spjelke ein fot som var skada. Etter å ha vurdert om ein skal reponere, altså sette beinet tilbake i riktig posisjon, eller ikkje, kan en lage ein spjelk for å halde foten stabil. Personen skal ikkje fryse, så ein må ikkje ha stål eller kuldeleiande materiale rett mot foten. Først kan ein starte med klede som ein surrar rundt, så kan ein plassere til dømes skistavar inntill foten for å halde den stabil. Vidare kan ein bruke eit liggeunderlag å surre rundt, og feste det med tråd eller tape. Spjelken skal vere stiv, og halde foten varm.

På tur i naturen må ein frå tid til anna stole på at ein sjølv kan takle det som skulle skje. Difor er det viktig å vere godt førebudd på vanskelege situasjonar, og ha kunnskap om førstehjelp, som til dmes korleis ein kan spjelke eit brote bein.

 Fauske, L og Bruland, Ø. S. (2012). Førstehjelp på tur. Fjell- høyde- og reisemedisin. Fri flyt AS. ISBN: 978-82-93090-05-2.